Global begrepskamp

Globalvenstre har lansert seg selv i en selvforherligende dikotomi som gjør konstruktiv debatt med den øvrige venstresiden svært vanskelig. Kanskje er tiden allerede moden for å bytte merkelapp på de globale drømmerne?

Oslo, 12.01.07

Etter lanseringen av fenomenet globalvenstre i fjor sommer, har debatten om venstresidas forhold til overnasjonalitet vært ført med mye volum og følelser. Som for å understreke betydningen av debatten, kastet også høyresida i politikken seg inn i debatten nå i jula, representert ved Unge Venstres leder Lars-Henrik Michelsen.

Michelsen hevder partiet hans er alene om å drømme om en verdensføderasjon. Der smører han nok på litt tjukt, men ved bruken av verbet ”drømmer” setter Michelsen kanskje noe ufrivillig fingeren på et aspekt ved den pågående debatten om det postnasjonale. Både debatten og svært mange av debattens deltagere befinner seg nemlig i et spenningsfelt mellom vågale drømmer eller visjoner og jordnær politisk realisme og pragmatisme.

Vår tid er postnasjonal, sier globalvenstre. Men det er uklart om nasjonenes bortgang som vesentlige politiske størrelser er en deskriptiv iakttakelse, en spådom for framtida eller en sterkt ønsket utopi fra globalistenes side. Det kan synes som om det er litt av alle disse tre. Merkelappen ”globalvenstre” er slik kanskje ikke den mest passende. Det som tegnes opp ligner like mye på en litterær utopi som på et politisk program, og denne politiske fløyen av i hovedsak skrivebordsradikalere burde kanskje heller betegnes som metafysiske nyidealister. Globalvenstre sliter generelt både med en sviktende forankring i samfunnsborgernes felles opplevde virkelighet og av en manglende analyse av drivkrefter i den politiske veien framover.

Venstresida sliter på sin side med å forholde seg til diskusjonen. Mistanken om at globalvenstre i bunn og grunn er nok et postmoderne snikangrep på politikk med et klasseperspektiv legger nærmest et lokk på meningsutvekslingen.



Premissene

Det kan virke som en fornektelse av samtidens virkelighet når venstrebevegelser motsetter seg analyser som tar utgangspunkt i en globalisert verden som noe ugjenkallelig eksisterende. Globaliseringen har allerede skapt store endringer i den politiske organiseringen. Samtidig er premissene for politikken også endret av teknologien. Nasjoner, folk og organisasjoner linkes sammen av en rekke nye former for kommunikasjon. Datamaskiner, telefoner, kabler, satellitter og en nye løsninger innen transportsektoren har på dramatisk vis også forandret måten politikken utformes på.

Spørsmålet som har blitt reist er om man i globalvenstres beretning om globaliseringens ugjenkallelighet også kan lese en politisk resignasjon i kampen mot nyliberale reformer. Om det er tilfellet kan ingen være overrasket over beskyldninger om postmodernistisk determinisme.

Mange politiske og økonomiske prosesser foregår i dag på måter som gjør at nasjonalstatlige regjeringer og parlamenter ikke klarer å håndtere dem og regulere dem tilstrekkelig. Men inntil videre er det i stor grad markedet som har tilranet seg makta, ikke overnasjonaliteten. Demokratiet har tapt terreng. Globalvenstre etterlyser en venstreside som er villig til å gi slipp på nasjonalstatens trygge rammer, som våger å se samtiden og framtiden inn i øynene. Deres visjon er at et globalt demokrati skal gjenvinne nasjonalstatenes tapte terreng. Men hvor er strukturene som skal ivareta demokratiets kontroll på de områdene nasjonalstatene gir fra seg? Skal ikke disse bygges av de samme svikefulle nasjonalstatlige demokratiene som har gitt markedet så sterk kontroll over samfunnet?

For både globalvenstre og Unge Venstre er EU et skritt på denne veien, og fordi EU er den best utviklede og mest demokratiske overnasjonale institusjonen vi hittil har sett. ”Et sted må byggingen av en verdensføderasjon begynne”, sier Unge Venstre lett dramatisk. Den kalde skulderen globalvenstre har møtt fra den øvrige venstresiden kan kanskje derfor lettest forklares i lys av dette. Overnasjonalitetens fane har riktignok blitt reist på bakgrunn av endrede rammevilkår for politikken og i den globale rettferdighetens navn, men sees av mange som i sin essens å være lansert som et argument for en tettere norsk tilknytningsform til EU.



Entrepenørskapet

Det er fristende å avblåse nasjonenes anmeldte død. Overnasjonale demokratiske institusjoner må bygges, de oppstår ikke av seg selv, og det eneste realistiske scenariet er at fundamentet må være den demokratiske organiseringen som allerede eksisterer, gjennom nettopp de nasjonale demokratiene. At ikke nasjonalstatene skal utgjøre et grunnfundament i et globalt demokrati virker som en svært utopisk framtidskonstruksjon. Og byggemestrene i prosessen vil være det sammensurium av nasjonalstatlige politiske konstruksjoner vi allerede kjenner. Innenrikspolitiske prosesser i nasjonalstater har alltid skapt globale handlinger og initiativ. Det virker tydelig at det er summen av den norske og den svenske, den russiske, indiske og amerikanske nasjonale politiske prosessen som sammen må skape den overnasjonale myndigheten som etterlyses.

Men globalvenstre pirker i et ømt sår hos store deler av den norske venstresida. For uansett om man avviser Imperiet til Hardt og Negri, og Kosmopolittenes deterministiske oppfatning av globaliseringens irreversibilitet, så har avgjort noe skjedd med det politiske kartet; premissene er endret. Her utgjør globalvenstres poenger en betimelig provokasjon. Det er grunn til å etterlyse en større vilje til politisk entreprenørskap hos de fleste venstreaktørene. En vilje til å bli skitne på sine idealistiske hender ved å ta den politiske byrden det innebærer å være politiske entreprenører for framtidas omfordelingsmekanismer og framtidas globale demokrati. SVs utskjelte, men meget modige deltagelse i den rød-grønne regjeringen viser hvilken byrde det kan være å ta et slikt politisk ansvar, men også hva man kan oppnå.

Bekymringen for nyliberalistiske drivkrefters dominans og institusjonelt demokratisk underskudd skremmer samtidig venstrekreftene vekk fra det overnasjonale tegnebrettet og til en politikk basert nærmest utelukkende på et forsvar for statlig suverenitet. Globalvenstre gjør rett i å kritisere dette. Ikke fordi ”nasjonene har mistet sin relevans” eller fordi dette representerer noe gammeldags, halvbrunt og kjedelig, slik polemikken gjerne antyder. Men fordi vår tid trenger et progressivt entreprenørskap for internasjonale, globale eller overnasjonale politiske alternativ. Globalvenstres budskap om at venstresiden må omfavne den demokratiske overnasjonaliteten som en viktig grunnpilar i en radikal politikk er derfor viktig. En slik erkjennelse må venstresida deretter oversette til vågale og radikale visjoner for samtid og framtid.

Samtidig må overnasjonale løsninger utformes slik at de ikke begrenser demokratienes samlede kontroll over samfunnet. Den globale nyidealismen når sin fornuftsgrense hvis man med alvor mener at det er tjenlig at demokratiske samfunn med åpne øyne skal delegere myndighet til overnasjonale institusjoner som ikke har troverdige demokratiske mekanismer på plass.

I det polemiske uværet som er skapt i diskusjonene rundt den nasjonale og globale venstresida har noe av substansen gått tapt. Synden deles for så vidt likt mellom begge parter, men et grunnleggende problem ligger i diskusjonens sviktende premisser. Det moraliserende økenavnet nasjonalvenstre setter den bestående venstresiden i en posisjon hvor den er svar skyldig allerede før avspark. Ved å lansere seg som politisk prosjekt i en dikotomi bestående av to kategorier med svært ladede merkelapper, gjør det selverklærte globalvenstre på denne måten den faktiske debatten med motparten til en kamp med feige lag. Om debatten skal bli mer konstruktiv må kanskje dikotomiens strenge kategorier forkastes.



 

Den globale nyidealismen

Er globalvenstre nok et postmoderne snikangrep på politikk med et klasseperspektiv? Ser nasjonalvenstre seg blind på postnasjonalistenes dårlig skjulte lag av EU-hysteri?

Det var den svenske tenketanken Arena-gruppen som satte bråket i gang. De satte ”Globalvänstern” opp mot ”Nationalvänstern”, og i høst ble debatten importert til Norge. Nå er det tid for å gjøre opp status. Se derfor til å skaff dere neste nummer av tidsskriftet Demo. Der kommer undertegnedes fulle og hele oppsummeringen av denne høstens kanskje heteste politiske debatt servert på flytende norsk.



 

Gjeldslette

Endelig begynner de rød-grønne å levere varene. Det er grunn til å feire!

Norge slettet i går gjelda etter den kontroversielle skipseksportkampanjen fra slutten av 70-tallet. Den direkte avlastingen dette innebærer for de utviklingslandene det gjelder er i seg selv grunn god nok til å ta fram sabel og champagne. De politiske signalene fra den norske regjeringen er likevel det som gir størst grunn til glede.

Norge erklærer krystallklart at de tar medansvar for gjelda etter skipseksportkampanjen. Når Norge nå sletter den uten betingelser, har regjeringen tatt en historisk avgjørelse som kan vise seg å bringe det internasjonalt gjeldslettearbeidet et sjumilssteg framover. I den internasjonale gjeldsdebatten har det lenge vært et stort problem at kreditorene ikke ansvarliggjøres for sin uetiske og hodeløse utlånspolitikk. Norges unilaterale handling i går lager vanskeligheter for Paris-klubbens kollektive ansvarsfraskrivelser gjennom det såkalte "solidaritetsprinspippet", som i en årrekke har fungert som en bremsekloss for betimelige gjeldsslette-initiativer.

Norges handling er historisk. Den rød-grønne regjeringa fortjener skryt.

Gift

 

Kosmopolitisk avsporing

Når venstresidens matadorer kappes om å flagre mest overbevisende med kappene er det lett å miste tyren av syne.

Oslo, 1.oktober 2006

“Globalvenstre” er den nye motefløyen på venstresiden. Fremst i rekken blant globalvenstres premissleverandører står de to forfatterne av den nylig lanserte boken ”Kosmopolitikk”, Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll. Med seg på laget har de aktører fra enkelte nisjeaviser, samt ”Oslo Byaksjon”. Målet med globalvenstres kosmopolitiske reform av norsk venstreside virker å være et venstre som evner å heve blikket og omfavne overnasjonaliteten som grunnleggende og nødvendig premiss for den radikale politikken.

Debatten om venstresidens forhold til overnasjonalitet og venstrekreftenes vilje til pragmatisk støtte til overnasjonale prosesser og institusjoner er på sin plass. Men diskusjonene har strandet på sedvanlig og beklagelig vis.

I sin lanseringstale i Klassekampen den 16 september proklamerer Finess Tretvoll og Hylland Eriksen at ”Kosmopolitisme handler ikke om hvilke meninger man har, men måten man har dem på. (...) det handler om å ta andre på alvor, og å ha tvisyn”. Nok en gang har det vist seg at det å etterleve egne idealer kan være en hard dyd å utholde.

I sitt svar på kritikken fra Klassekampen, gjennom både leder, kronikk og anmeldelse den påfølgende lørdag, er det nemlig den uforsonlige tone som får herje hos de to forfatterne. Det kosmopolitiske tvisyn må vike idet de intelektuelle matadorene kaster kappen og trekker sverd.

Mye av kritikken som framføres mot de to forfatterne i Klassekampen havner i samme bås. Og Klassekampens leder den 23 september er langt ifra et strålende eksempel på dialog og det å ”ta andre på alvor”. Men kosmopolitene evner dessverre heller ikke å parrere angrep med tvisyn og diskurs. Istedet raljerer Finess Tretvoll og Hylland Eriksen f.eks. ved å hovere over Klassekampens manglende suksess i en vervekampanje i fagbevegelsen. Det er skuffende å se at forfatterne ikke forsøker å fange essesensen i kritikken og svare konstruktivt på denne, og istedet fokuserer på latterligheter ved meningsmotstanderne og henfaller til polemikk.

Debatten må tilbake på sporet, og det helst for aktørene har demonisert hverandre til ugjenkjennelige karikaturer. Et av de sentrale poengene for denne ”globale” linjens frontsoldater er at venstresiden må våge å tenke utenfor nasjonalstatenes rammer, og innse at overnasjonale løsninger er svaret for å bøte på de negative følgende av økt global integrasjon. Hvordan man samtidig ivaretar et uinskrenket og reelt demokrati er ei nøtt det kreves flere hoder til å knekke.

Globaliseringen av økonomien krever en reorganisering av politikken og demokratiet som kan tjene som tilsvar til dette. Venstresiden må ta fatt i arbeidet med å konstruere politiske styringssystemer på overnasjonalt nivå. Her er det nok av udemokratiske overnasjonale lettvintløsninger. Fior å skape realistiske demokratiske løsninger kreves det at noen tar på seg rollen som idealister på den globale arena – og det rød-grønne Norge bør være en slik idealist. Og bare så det er sagt; norsk EU-medlemskap er ikke akkurat løsningen verden venter på.

Nydelig, Bjørgulv!

Tirsdag 26.september vil bli husket for sin inderlighet, representert ved redaktør Bjørgulv Braanens nydelige side 2 fokus. Det var forfriskende og det var deilig. Litt pinlig selvfølgelig, inntil mannen selv satte ord på det vi alle tenkte. "Det blir jo kanskje litt klissent dette her..." Neida, tenkte jeg med en gang. Slett ikke. Hvem trenger distanse når man har inderlighet. Det er fortsatt mulig å glede seg over et rent laken. Alle som følte seg fristet til å ironisere over tirsdagens side to i Klassekampen kan melde seg i skammekroken etter jobb for en times mental pryl sammen med Eli Hagen.

Et knefall

Som enkelte kanskje har fått med seg har Klampekassa moderert sine lovnader gjennom noe så sjofelt som å redigere et tidligere publisert innlegg. "KK lovte å presentere skråblikk, og ønsket velkommen til avisa som hadde etablert en "på teppet" redaksjon allerede før behovet egentlig har meldt seg. Det ble med lovnaden. Klampekassa er herved redusert til publiseringssted for Eivind Archers skrevne ord", skrev noen her inne. 

Ren fallitt selvfølgelig, et knefall for selveksponeringstrangen som preger vårt samfunn.

Klampekassa kan dessverre ikke love full skjerpings, men sikter mot moderasjon.

Dårlig klima for de sultne

Kampen mot sult og fattigdom må også gjøres til en kamp mot klimaendringene.

Nairobi, 10. juni 2006

Det siste halvåret har sult og tørke i Øst-Afrika stadig dukket opp i nyhetene. Fremdeles er elleve millioner mennesker i denne regionen truet av tørken som har rammet så hardt. Selv etter at katastrofene har fulgt hverandre tett i over 20 år, sjokkerer fortsatt bildene og historiene. Men sult- og tørkekatastrofer fra land som Kenya, Sudan, Etiopia og Somalia begynner å bli gammelt nytt og er et slitent tema i norsk offentlighet.

Klimaet var bedre for de sultne da Bob Geldof mobiliserte verden gjennom sin artist-dugnad tidlig på 80-tallet. Da var den spontane viljen til å hjelpe enorm, og verdenssamfunnets ansvarsfølelse virket absolutt. Siden er klimaet forverret. Men klimaet er ikke bare forverret gjennom vår utmattelse i forhold til de stadig tilbakevendende katastrofene. Katastrofene er også stadig tilbakevendende fordi klimaet er forverret, men da snakker vi om de globale klimaendringene.

Å bekjempe fattigdom og å håndtere klimaendringer er uløselig knyttet sammen. Verken verdens fattige eller klimaet, kan vente særlig mye lengre. Klimaendringene er så alvorlige at de truer med å sette all utvikling, som regionen har oppnådd, i revers. En nylig publisert rapport fra Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon i Storbritannia, Christian Aid, understreker alvoret og påviser hvordan omfanget av tørke og flom i Afrika sør for Sahara må sees på som konsekvenser av den globale oppvarmingen. Hete, tørke og flom fører til mer sykdom og en hard kamp om ressurser. Framtiden for Afrika er ikke lys; pest og epidemier, flom, sult og krig.

Aldri nok regn
Sult er først og fremst et politisk problem: Det er aldri nok regn der det er mangel på politisk ledelse. Verdenssamfunnets manglende vilje og evne til å vedta forpliktende og tilstrekkelige CO2-reduksjoner må sees som en helt grunnleggende årsak til sulten som har rammet Øst-Afrika. Den globale mangelen på styring i forhold til klimaendringene forsterkes av de øst-afrikanske landenes interne utfordringer. Eksempelet fra Kenya de siste månedene er meget illustrerende: Allerede i slutten av november begynte mediene i Kenya å skrive om den alvorlige tørken i de nordlige områdene, etter at den korte regntiden nok en gang hadde slått feil. Men reaksjonene uteble. Paradokset var at maisbønder i det vestlige Kenya samtidig stod uten markeder å få solgt maisen sin på. Så mens mat gikk til spille vest i landet, bredte sulten seg i nord. Til slutt måtte Kenya be om matvarehjelp fra utlandet, og måtte importere mais og korn fra den subsidierte overskuddsproduksjonen i USA.

Kenyansk media har siden satt søkelyset på at personer sentralt plassert i regjeringen, og i det kenyanske maktapparatet, har økonomiske interesser i å importere matvarehjelp. Rike mennesker har på denne måten tjent penger på å sitte og se at krisen eskalerte.

Kenyas politiske elite er dessverre ikke alene i sin unnfallenhet. I de fleste afrikanske land i dag utøver markedet sterkere kontroll og disiplinering av den politiske ledelsen enn det sivile samfunn og de demokratiske prosessene er istand til. Å styrke det sivile samfunnets politiske kapasitet er derfor helt fundamentalt i forsøket på å bekjempe sult og fattigdom.

Global unnfallenhet
I mange land i Øst-Afrika er det åpenbart at mangel på godt styresett og politisk ledelse skaper sult. Når landene rammes av den ekstreme tørken, blir situasjonen svært alvorlig. Og også tørke har sin rot i politisk unnfallenhet. For klimaendringene er menneskeskapte, og det er i stor grad de rike landenes vekst og utvikling som har skapt utslippene av drivhusgasser som CO2. Vi har hatt klare indikasjoner på denne sammenhengen lenge, og har fått det ettertrykkelig dokumentert av FNs klimapanel. Men de forurensende landene har så langt vist svært liten evne til reaksjon og handling.

Den største synderen er USA, som alene står for over 30 prosent av jordas CO2-utslipp. USAs holdning til arbeidet med å få verdenssamfunnet til å vedta forpliktende utslippsreduksjoner i forbindelse med Kyoto-prosessen, er forkastelig. Ved å stille seg på sidelinjen og nekte å ta sin del av ansvaret for å kutte CO2-utslippene, viser den amerikanske regjeringen ikke bare forakt for multilaterale løsninger på verdens utfordringer, men også for fattige menneskers liv. Å sette bjellen på USA når skyld og ansvar skal plasseres for den globale oppvarmingen og verdenssamfunnets manglende handlekraft, er slik sett en selvfølgelig og grei øvelse. Men det fritar ikke andre land fra ansvar. Det er på tide at vi alle krever handlekraft av våre regjeringer. For afrikanske land dreier det seg om handling fra de rike landene på tre nivåer: Forebygging, lokal tilpasning og kompensasjon.

Først og fremst må det selvfølgelig dreie seg om forebygging. Utslippene må reduseres kraftig, og det må skje raskt. Kyoto-protokollen går i så måte ikke langt nok, men et minstekrav må være at samtlige OECD-land ratifiserer og overholder avtalen.

Samtidig har utslippene pågått så lenge at klimaendringene allerede er et faktum, og under alle sannsynlige scenario vil de øke i omfang. Derfor vil det som et punkt nummer to også dreie seg om tilpasning lokalt. Fattige mennesker vil måtte takle mange av konsekvensene, og lokalsamfunnene må ha evne og redskap til å tilpasse seg endringene. Kirkens Nødhjelp krever av Norge og øvrige rike land, at vi setter utviklingslandene i stand til å håndtere ørkenspredning, økning i havnivå, flom, tørke og orkaner som vil øke i intensitet. Ved gjeldsslette, bedrede handelsbetingelser, bortfall av strukturell kondisjonalitet som privatiseringskrav og økt bistand, kan utviklingslandenes politiske handlingsrom økes. Parallelt må det sivile samfunn styrkes slik at det kan holde sine regjeringer ansvarlige for hvordan de benytter dette handlingsrommet.

Det vil også måtte inkludere en form for kompensasjon. I vår nasjonale debatt i Norge er det et allment akseptert miljøprinsipp at forurenseren må betale. Det er ingen grunn til at dette prinsippet ikke også skal gjøres gyldig når det gjelder konsekvensene av de globale klimaendringene. Tap av avlinger, liv, eksportinntekter og ressursgrunnlag som følge av klimagassutslippene fra de rike landene, må kompenseres. Og det er vi – forurenserne i de rike landene – som må betale. Regningen vil vokse seg stor om vi ikke gjør noe raskt.

Et rød-grønt mandat

Klarer den rød-grønne regjeringen å finne en konstruktiv rolle for Norge i den globale debatten om handel og utvikling?

Nairobi, 20.November 2005

Når den nye regjeringen nå skal sette sin rød-grønne handelspolitikk ut i livet vil det nok ikke bli en spesielt stor utfordring å fremstå som mer utviklingsvennlig enn forgjengerne. Men om regjeringen har et ønske om å innta en mer konstruktiv rolle for de fattige landenes interesser, og en mer relevant rolle for debatten utenfor Norges grenser, kan de seks ukene som gjenstår før ministermøtet i Verdens Handelsorganisasjon i Hong Kong bli en prøvelse.

I Øst-Afrika er opptakten til møtet i Hong Kong preget av pessimisme. For Kenya er alle håp om økt markedsadgang lagt på hylla for lenge siden og forhandlingene i dag dreier seg om en knallhard kamp for å forsvare de markedene landet allerede har tilgang til, ikke om å vinne nye muligheter. Og pessimismen er velbegrunnet, forhandlingene i WTO viser tydelig at viljen til å prioritere de afrikanske interesser er helt fraværende.


Manglende vilje
Om vår nye regjering ønsker å utgjøre en positiv forskjell for Afrika må den begynne med å avvise den forrige regjeringens forslag om tollkutt på jordbruksvarer, fremmet gjennom G10 gruppen av rike matimporterende land. G10 gruppen har aldri vært kjent for å være en spesielt konstruktiv aktør i WTO-sammenheng, men dette er det mest meningsløse forslaget som er fremmet av G10 på svært lenge - og et forslag som skyter langt over mål i sitt forsøk på å bidra til et fruktbart kompromiss om landbruk i Hong Kong. Det er grunnleggende viktig at regjeringen tar inn over seg at man ikke kan forveksle subsidie- og tollkutt i den tro at det er likegyldig hvor man starter, bare man gir noe i forhandlingene.

De to politiske virkemidlene som avgjør kampen om markedene er grovt sett subsidier og tollsatser. Enkelt fortalt er subsider en direkte økonomisk støtte til bøndene, betalt av skattebetalerne over statsbudsjettet, mens tollsatser er avgifter på import som gjør produkter utenfra dyrere. Subsidier koster med andre ord penger, og er et politisk virkemiddel som kun brukes av de rike landene i nord. Toll er derimot et politisk virkemiddel som er tilgjengelig selv for det fattigste land, fordi tollsatsene genererer inntekter til staten i tillegg til å skjerme markedene.

I WTO er viljen til å begrense bruken av subsidier svært liten, og realpolitisk er det utenkelig at subsidiene vil bli særlig redusert. Det politiske virkemiddelet som også Afrika kan dra nytte av, nemlig tollsatser, er derimot viljen til å kvitte seg med langt større. Først ute var G10 med å foreslå kutt på 40 prosent. Sist ute er EU med sitt forslag om kutt på hele 60 prosent.

Den rød-grønne regjeringen bør ha som målsetning å bidra til å endre denne situasjonen. Så langt har den hjemlige debatten ikke virket som om den vil åpne den rød-grønne regjeringens øyne. I alt for stor grad preges debatten dessverre av at nøkkelaktører angriper hverandre uten å klare å frigjøre seg fra personlige tvister og gamle stridigheter.


Blant de minst utviklede
Eksempelet Kenya kan være et nyttig sted å begynne. I et av de fattigste landene i verden som ikke har fått status som MUL-land (Minst Utviklede Land, en gruppe på omtrent 50 land som nyter spesielt gode betingelser i verdenshandelen), kjenner Kenyas over 20 millioner fattige konsekvensene av WTO-reglene på kroppen. Kenyas bane har ironisk nok vært at landet har en for differensiert økonomi, og for godt utviklede produsenter av foredlede produkter til å havne i MUL-gruppen. Ironisk fordi det nettopp er disse forholdene som svært fort kan endre seg om ikke tekstutkastet som kom ut av forhandlingene i Genève i juli 2004 endres betraktelig.

Om ikke annet kan WTO-forhandlingene dermed imøtekomme et av Kenyas ønsker; landet kan oppnå MUL-status raskere enn de hadde sett for seg. Norges forslag om store generelle tollreduksjoner gjennom G10 er en mulig spiker i kista for den differensierte kenyanske økonomien.

Det å ta et kritisk blikk på hvordan dagens norske subsidieordninger kan legges om, er et viktig skritt nummer to, etter at tollkuttene er avvist – men heller ikke mer enn det. Norges subsidieordninger utgjør et problem fordi de legitimerer lignende ordninger i andre land, men i seg selv utgjør ikke de norske subsidiene noe trussel mot handelsinteressene til veldig mange land utenfor OECD. Det er viktig at man i en debatt om handel og utvikling ikke underslår denne realiteten. Norske subsidier er et relativt onde, mens norske forslag om tollkutt er av en mer absolutt karakter. De svært offensive norske kravene om tollkutt i fiskerisektoren er slik et skrekkeksempel på hvor halvhjertet tidligere regjeringers forsøk på å skape utvikling i sør har vært.

Dette er en virkelighet også debatten i Norge burde informeres av. Med en smule politisk realisme burde man kunne innse at subsidiene ikke forsvinner fra verden verken med det første eller andre. Og om man erkjenner dette burde det være naturlig at man konsentrerer debatten om å finne pragmatiske løsninger som kan fremme de fattiges interesser i en verden hvor subsidiene består.


Tull om toll
Avtaleutkastene om både jordbruk (AoA) og industriprodukter (NAMA) avkrever alle landene i verden betydelige tollkutt. Når EU og G10 hver for seg foreslår store tollreduksjoner er disse også generelle. De skal altså gjelde for alle, ikke bare for Europa. For Kenya betyr disse tollkuttene at den markedsadgangen de i dag har til regionale afrikanske markeder og europeiske markeder reduseres. Nesten 70 prosent av Kenyas eksport går til disse markedene.

Markedsadgangen regionalt svekkes av at Europa, Asia, Latin-Amerika og USA gjennom generelle tollkutt får økt markedsadgang på markeder der de afrikanske landene i dag forfordeler hverandre. 30 prosent av Kenyas eksport går til nabolandene Tanzania og Uganda, mens omtrent 10 prosent går til det øvrige Afrika. Kenya vil ha vanskelig for å beholde sine markedsandeler i denne nye konkurransesituasjonen.

I Europa nyter i dag Kenya og de fleste av de andre landene i Afrika sør for Sahara godt av en øremerket markedsadgang på en rekke produkter. På grunn av denne markedsadgangen er EU i dag Kenyas største handelspartner, og mottar over 30 prosent av eksporten fra landet. Når Europa halverer sine generelle tollsatser er den eneste effekten for de afrikanske landene at deres relative konkurransefortrinn i Europa svekkes tilsvarende. Et tollkutt i EU på 60 prosent er derfor en svekkelse av Afrikas konkurransefortrinn med 60 prosent.

Det samme er situasjonen i Norge. Kenya har ingen preferanser til det norske markedet, men det har store deler av det øvrige Afrika gjennom gruppen av MUL-land. Når Norge reduserer sine generelle tollsatser, reduseres dermed denne fordelen. For Afrika er det derfor bare tull å tro at man øker markedsadgang med å fjerne handelsbarrierer som tollsatser. Sannheten er det motsatte. I stedet for å foreslå store tollkutt, burde den norske regjeringen foreslå økt internasjonalt handlingsrom for heving av tollsatser. Med slikt handlingsrom vil Norge kunne stenge enkelte aktører ute – noe som er en nødvendighet om man målrettet ønsker å slippe andre inn.


Markedsadgang på hjemmebane
Det burde være enkelt å forstå hva det vil bety for økonomien til afrikanske land hvis den selektive markedsadgangen de i dag nyter fordelene av forsvinner eller blir sterkt redusert. Men risikoen for å miste adgang til sine viktigste eksportmarkeder er ikke den eneste faren som truer i skyggene. For kenyanske bønder og produsenter er faren for å miste markedsagang på hjemmemarkedet langt mer alvorlig.

Som et fattig land uten status som MUL-land, står Kenya svært sårbare igjen når man internasjonalt blir pålagt liberalisering. Dette har Kenya allerede erfart. Som følge av tollreduksjoner pålagt Kenya gjennom strukturtilpasningsprogrammene til Verdensbanken på 80 og 90-tallet, kollapset hele den kenyanske meierinæringa. Melkebønder over hele Kenya måtte i lange perioder helle ut melk, fordi hele produksjonsnettverket var parkert. Dagens tollsats på 62 prosent har hjulpet næringa tilbake på føttene, og Kenya eksporterer i dag melk på det interne østafrikanske markedet.

Sårbar er også Kenyas sukkerindustri, som nesten utelukkende består av småskala sukkerrørproduksjon med et gjennomsnitt på ett hektar sukkerør per familie. Seks millioner mennesker avhenger fullstendig av sukkerproduksjon for sitt levebrød i grenseområdene mot Uganda og rundt Victoriasjøen, i det som er den fattigste og hardest AIDS-berørte delen av Kenya. I dag er produksjonskostnadene på sukker her nesten det dobbelte av kostnadene i land som Brasil og Mauritius, og industrien overlever utelukkende på grunn av sin tollbeskyttelse.

Kenya har som bevisst og nødvendig politikk satset på småskalaproduksjon som fundament i sin sukkersektor. Dette sprer potensielt gevinsten av næringen på mange hender, men gjør også det tilsvarende med risikoen.


Nye mandater?
Intensjonserklæringen som ligger til grunn for forhandlingene, fra ministermøtet i Doha, var klar i sitt mål. De rike landenes dumping skulle opphøre, de fattigste landene skulle få utvidet adgang til kjøpesterke markeder, og det gjeldende regelverket skulle endres slik at det på en bedre måte møtte de fattige landenes behov og bekymringer. Dette siste skulle særlig skje ved at man introduserte ulike typer særbehandling av fattige land, som skulle utvide det politiske handlingsrommet disse landene har til å beskytte sine sårbare produsenter.

Man gir og tar i internasjonale forhandlinger, og for å få innfridd løftene om økt politisk handlingsrom og en slutt på vestens dumping, er det naturlig at de fattige landene også må gi noe tilbake. Men nå har Afrika måttet betale mange ganger allerede uten at gulroten de har betalt for har kommet særlig nærmere. I Hong Kong kan dette fort skje igjen.

For å kunne endre på denne runddansen må noen land bryte ut av folden, og i Hong Kong stiller Norge med nytt mannskap. Forhåpentligvis betyr det også nye mandater. De fattige landene trenger modige allierte i nord, og et Norge med ny og rød-grønn vind i seilene er kanskje akkurat det man har ventet på. Da må vi våge å la noen av våre offensive krav ligge, slik at vi med tyngde kan støtte de afrikanske kravene om en fornuftig liberaliseringsstrategi som målrettet bedrer de fattiges konkurranseevne. Skal regjeringen nå dit, og innta konstruktive standpunkt for verdens fattige, må de som ønsker å fremme Afrikas sak selv også forsøke å opptre målrettet og fornuftig. Kanskje er det på tide at debattantene der hjemme selv begynner å svelge noen kameler og kjepphester.

Om utfallet av WTO-møtet blir generelle tollreduksjoner, er det viktig at den norske regjeringen ikke støtter dette i den tro at dette er et skritt på veien som kan kompensere for manglende subsidiekutt. En slik avtale vil være et tragisk feiltrinn og en mulig katastrofe for Afrika.
 

Lykkelandet Zanzibar